Selv om det var mange eiere, var det vanligvis slik at bare en av dem bodde på gården og hadde ansvaret for å drive den. Dette ble kalt for bygsel, og som regel var det den største eieren som hadde denne bygselsretten. Dette var nært knyttet til odelsretten - bestemmelsen om at gården gikk i arv til eldste sønn, eller til eldste datter dersom det ikke fantes sønner.

De ulike partseierne fikk utbetalt sin andel i form av produkter fra gården, som oftest korn eller smør, men det kunne også være andre varer som huder, skinn og fisk. Dette ble kalt landskyld. Dette utgjorde til sammen rundt 1/6 av det som ble produsert på gården, mens bonden fikk beholde resten for seg selv og familien.

I middelalderen var det altså ganske vanlig at en storbonde eide parter i mange gårder, kanskje i forskjellige bygder. Det bidro til økt trygghet. Hvis avlingen slo feil ett sted, kunne han og familien likevel få det de trengte fra de andre gårdpartene de eide.